|
|
Dava Sobel:
Lengdegrad
"Den sanne historien om det ensomme geniet som
løste sin tids største vitenskapelige problem."
Dette står å lese på forsiden av boka. Dava Sobel
presenteres på omslaget som vitenskapsjournalist for
'New York Times' og bidragsyter til en rekke
prestisjetunge tidsskrifter. Det høres rimelig ut.
Hun forteller godt, og hun har en fascinerende historie
å fortelle. Hun har også unngått de to typiske fallgruvene
for en bok av denne typen. Hun har ikke skrevet en
skjønnlitterær biografi, hvor forfatteren legger ord i
munnen på personene og dikter seg inn i deres sjeleliv.
Heller ikke har hun laget et tung kvasihistorisk verk,
fullt av fotnoter og kildehenvisninger.
Av sjanger ligger dette nærmest en artikkel i et
seriøst magasin – bare litt lang til en artikkel å
være. Hun nærmest kåserer i vei - om forhistorien, om
Harrisons liv og om sin egen fascinasjon over problemet.
Selve problemet var å bestemme et skips posisjon på
havet, etter koordinatene til bredde- og lengdegradene.
Breddegraden bød ikke på noe problem – den kan
bestemmes av lengden på dagen. "Målingen av meridianer
er derimot knyttet til tidsangivelsen. For å få hvite
hvilken lengdegrad man befinner seg på til sjøs, må man
vite klokkeslettet om bord, og jevnføre det med
klokkeslettet i hjemstedshavnen eller et annet sted
hvor lengdegraden er kjent på forhånd – og dette
må man gjøre samtidig. […] Å skaffe seg presis
kunnskap om tiden på to forskjellige steder på en gang
– som er en forutsetning for å kjenne lengdegraden,
hvilket man i dag bare behøver to billige armbåndsur for
å få vite – var fullstendig uoppnåelig til og med
pendelurets epoke. På dekket til et gyngende skip pleide
slike klokker enten å saktne, fortne eller stanse helt.
Normale temperatursvingninger underveis fra utgangslandet
i den kalde sone, til en handelsstasjon i tropisk sone,
gjorde oljen mer tynt- eller tyktflytende, slik at
metalldelene i urverket trakk seg sammen eller utvidet
seg – med katastrofale konsekvenser."
Problemet var så stort, og tapene – både av
menneskeliv og materielle verdier – så omfattende,
at alle sjøfartsnasjoner av noe størrelse satte inn store
ressurser for å finne løsningen. I England ble det i 1714
utlovet en sum av 20.000 pund (anslått til ca. 80.000.000
kroner i dag), til den som kunne finne en praktisk og
anvendelig metode til å bestemme lengdegraden.
Lenge hadde man et håp om at månen, og dens avstand
til horisonten og til bestemte stjerner, kunne gi løsningen.
Problemet var at hverken månens eller stjernenes bevegelser
var tilstrekkelig fastlagt og forstått til at metoden hadde
noen praktisk nytte. Så tidlig som i 1675 startet man
byggingen av observatoriet i Greenwich – det sto
ferdig året etter – med det ene mål for øye: å
kartlegge "Himmellægemenes Bevægelser, og Fixstiærnenes
Position….". Etter over førti års arbeid,
i 1725, ble Flamsteeds (den første kongelige astronom)
stjernekatalog posthumt utgitt. Katalogen skal
ha vært glimrende, og helt sikkert til stor nytte i
mange sammenhenger, men verken den eller Newtons
undersøkelser om tyngdekraften og planetenes bevegelser,
som ble utført i løpet av den samme perioden, ga noe
klart gjennombrudd i det storespørsmålet.
Det skulle vise seg at det var mekanikeren, urmakeren,
John Harrison som skulle levere løsningen. Rett
og slett i form av et langt bedre ur enn noen tidligere
hadde sett - eller forestilt seg kunne lages. Dette gikk
selvfølgelig på prestisjen løs for mange astronomer som
jobbet med problemet, ikke minst den – etter hvert
– kongelige astronom Nevil Maskelyne, skurken i
historien. Problemet var bl.a. at den kongelige astronom
hadde fast plass i komiteen som skulle dele ut prisen,
sammen med flere andre fra samme laug. På toppen av det
hele gjorde såvel Maskelyne som andre komitemedlemmer selv
krav på prisen!
Harrison hadde ikke gått i lære som urmaker. Han var
opprinnelig tømmermann som sin far, og da han bygde
sitt første pendelur i 1713 (ca. 20 år gammel) var det
bygget nesten utelukkende av tre! Det er til denne dag
en gåte hvordan Harrison ble kjent med en klokkes
funksjonsmåte. Det fantes ingen urmaker i rimelig nærhet,
og et ur var den gang så kostbart at det er tvilsomt om
familien selv hadde et.
Senere tok han i bruk metaller, og fant måter å kombinere
dem på som gjensidig motvirket deres reaksjoner på
temperaturskiftninger. Sammen med en mengde nye tekniske
innretninger, hvorav han fant opp de fleste selv, satte
dette ham i stand til å bygge H-1 – det første uret han
sendte ut med et skip, og som besto prøven med glans.
Siden skulle han møte mye motgang, ikke minst takket være
Nevil Maskelyne.
Hvis du etter å ha lest dette mener det er unødvendig å
lese boka, tar du helt feil. Boka er på 214 små sider, og
hver eneste en er leseverdig.
|
|
|
|
Alle omtaler:
Ivar Hippe:
Mektig og avmektig
Tom Kristensen:
Hvitvasking
Tom Egeland:
Trollspeilet
Karin Fossum:
Elskede Poona
Tom Kristensen:
En kule
Tom Egeland:
Sirkelens ende
John le Carré:
Den evige gartner
Erik Fosnes Hansen:
Beretninger om beskyttelse - I
Espen Søbye:
Ingen vei hjem.
Arthur Omre, en biografi.
Tor Bomann-Larsen:
Roald Amundsen
Dava Sobel:
Lengdegrad
Robert Harris:
Enigma
John Dickson Carr:
Sort messe
|
