Ivar Hippe: Mektig og avmektig

	\| Hovedside \| Digitalt \| Bokhylla \| Heimen \| Gjestebok \| Index \|

Ivar Hippe:

Mektig og avmektig.
Tore Tønne, media og maktspillet bak kulissene

Under et halvår etter Tore Tønnes tragiske selvmord kom det ei bok om Tønne-saken, som den naturlig nok blir kalt. Forfatteren, Ivar Hippe, må iallfall roses for hurtigheten. Men har det blitt ei god bok?

Boka har fått generelt god omtale i de avisene jeg har sett den omtalt, og den skal jeg komme tilbake til. Først et høyst subjektivt resyme av saken, slik jeg oppfatter den etter å ha fulgt med i avisene underveis og lest i denne boka i etterkant

Tønne-saken hadde sitt utspring i lekkasjer fra advokatfirmaet BA-HR, nærmere bestemt en del dokumenter som kom Dagbladet i hende. Hvordan det skjedde, og hvem som lekket, gir ikke boka svar på.

Det første oppslaget i Dagbladet kan fortelle at Tønne mottok 1.5 millioner fra Kjell Inge Røkke i forbindelse med Aker RGIs overtakelse av Kværner. Dette sår tvil om Tønnes uavhengighet i forhold til Røkke, et spørsmål som er vesentlig i forbindelse med Tønnes posisjon som medlem og nestleder i Aker Kværner styre - der han vil fungere som leder i saker hvor Røkke fratrer som inhabil.

Saken utvikler seg deretter fort. Økokrim gjennomfører ransaking og beslag på Tønnes hjemmekontor, med utgangspunkt i at inntektene ikke var ført i Tønnes regnskaper for 2001. Dagbladet, og etterhvert andre aviser og nyhetsmedia, følger opp med flere "avsløringer". Tønne mottok etter søknad etterlønn for de tre første månedene etter at han gikk av som statsråd, samtidig som han jobbet med denne saken. Et internt notat fra BA-HR kan fortelle at Tønne hadde et lån på tre millioner hos Røkke mens han satt som statsråd, og fakturaen fra BA-HR til Aker RGI i forbindelse med overtakelsen, ble endret for å skjule at Tønne var involvert. Statsministerens kontor opplyser at de vurderer å politianmelde Tønne for å ha gitt villedende opplysninger, siden han har hatt lønnet arbeid mens han mottok etterlønn.

Kommentatorene og de vanlige synserne er raskt på pletten, og skriver og uttaler seg om korrupsjon og grådighet, med mer eller mindre skjulte henvisninger til Tønne. Det er nå åpenbart for alle at media er på jakt. Det er også tydelig at det er liten vilje til å gi slipp på en god sak, og det tar lang tid før motforestillingene kommer fram. Noe av skylda for det må Tønne ta selv: han prøver å opptre korrekt - men ikke særlig klokt - og vil ikke kommentere saken så lenge den er under etterforsknig.

Statsministerens kontor kommer snart til den relativt åpenbare konklusjon at det ikke vil anmelde saken om etterlønn. Tønne mottok betaling for den jobben han gjorde lang tid i etterkant, og reglene rundt etterlønn er uklare. Det er f.eks. klart at hvis Tønne hadde brukt disse tre månedene til å skrive ei bok, som han senere ville tjent penger på, ville han ikke brutt reglene. Når han i stedet gjør en jobb - hvor det ikke på forhåd er avtalt noen form for betaling - er det mulig han bryter reglene, men det er ikke sikkert. I verste fall er det snakk om en misforståelse. Uansett velger Tønne å betale tilbake pengene.

Det viser seg etterhvert at det ikke er så mye hold i de andre beskyldningene heller, og det som er, rammer først og fremst advokatfirmaet BA-HR. Tønne var ikke kjent med hvordan BA-HR førte fakturaen de sendte Aker, og advokatfirmaet påstår at Tønne ble forsøkt skjult på grunn av hemmelige forhandlinger de førte for Aker med en tredje part (den tredje parten viser seg senere å være ABB). Det interne notatet hos BA-HR, hvor det påstås at Tønne hadde lån hos Røkke mens han satt som statsråd, viser seg å være feilaktig slurv. Tønne kan legge fram papirer som viser at han som statsråd riktig nok hadde et lån på tre millioner, men at det var et ordinært banklån hos Nordea. Først etter at han har gått av som statsråd betaler han Nordealånet med et lån hos Aker RGI. Og Tønnes regnskap? Han hadde ikke mottatt betaling for oppdraget før etter at regnskapet for 2001 var levert. De skulle med andre ord føres først året etter.

Smått om senn kommer forklaringene fram, og Dagbladet er i ferd med å få kalde føtter. Det er Dagbladet som har hatt tilgang til papirene og vært ledene i dekningen av saken, men etterhvert blir de bekymret over de manglende motforestillingene og problemene med å få Tønne i tale. Andre media kjører på, men - muligens uten at hovedpersonen selv er klar over det - det massive kjøret kan være på hell. Da får Tønne melding om at Økokrim tar ut tiltale om grovt uaktsomt bedrageri. Senere samme kveld tar Tore Tønne sitt eget liv, like ved Skaret på Sollihøgda.

Det var mange forhold som spilte sammen for at saken skulle få det utfallet den fikk, men det var Økokrims tiltalebeslutning som var den utløsende faktor. Gjennom hele saken viste han til Økokrims etterforskning, og mente at den ville vise sannheten. For Tønne var det viktig å bli trodd på at han ikke var grådig, at han opptrådte ryddig og redelig, og var en mann med integritet.

Mye taler for at det var riktig. Hippe skriver i boka: "Selv mener jeg det er bortimot naturstridig å tenke på Tore Tønne som korrupt. Det var ingenting i hans historie som pekte mot at han var til salgs. Mannen var opptatt av sak, meget sterkt opptatt av SAKEN, og neglisjerte langt på vei sin egen økonomi. (.....) Hvis han skulle ha gått i kompaniskap med Røkke allerede i SND-tiden, burde han i alle fall vært formuende. Det var han som kjent ikke. Snarere er det en gåte at han ikke satt igjen med mer enn han gjorde etter å ha hatt toppjobber i femten år."

Og Henrik Syse, som satt i utvalget som gransket medienes rolle i Tønne-saken, sier i et portrettintervju i Dagens Næringsliv, 16. mai: "Jeg er sikker på, etter å ha gått så dypt inn i saken, at Tønne ikke var en grådig mann."

Men økokrim fant altså grunn til å tiltale ham. På grunnlag av et saksforhold Statsministerens kontor avviste å anmelde ham for. Dessverre får Tønne aldri sjansen til å bi frikjent i retten.

Og så til boka. Hippe har på den korte tida han har hatt til rådighet (selvfølgelig) gått gjennom alt det som ble skrevet om saken, og i tillegg intervjuet omlag 60 personer som på forskjellige måter var involvert. Hverken Tønnes kone eller Kjell Inge Røkke ville la seg intervjue - og det er selvfølgelig synd, uten at det svekker boka nevneverdig.

Forfatteren har vært redaktør i finanstidsskriftet Økonomisk Rapport, og har tidligere erfaring fra både NRK og Dagbladet. Det synes å være en perfekt bakgrunn for å skrive denne boka, der så mange av aktørene tilhører enten media eller næringslivet. Så når han beskriver stemningen i dagbladets redaksjon mens saken utvikler seg, er det grunn til å tro at han gjør det med innsikt. Også ellers skriver Hippe med stor autoritet, uten at han blir påståelig og bastant. I stedet lar han de mange aktørene komme til orde fra sine respektive vinkler, vel vitende om at mange har sine egne interesser. Også aktører som ikke har latt seg intervjue får fremmet sin sak på en rimelig måte. Så langt jeg kan bedømme det leverer forfatteren en balansert framstilling.

En av de utfordringene Hippe har stått overfor, er at hendelsene skjedde over et temmelig kort tidsrom, men med mange forskjellige aktører som opptrer samtidig. Den rene kronologiske fortellingen vil lett bli kompleks og vanskelig å følge. Han velger da ogå en annen løsning: han strukturerer selve saksframstillingen etter aktørene. Først er det tre kapitler med Tønne i hovedrollen, der han dag for dag går gjennom handlingsforløpet. Deretter er det to kapitler med Dagbladet, ett kapittel med andre medier, ett kapittel med Økokrim, ett med BA-HR og ett med Kari Breirem, i hovedrollen. For hver av dem går han gjennom prosessen med den aktuelle aktøren i sentrum. Ikke slik at han identifiserer seg med vedkommende, men slik vedkommende er linket til saken.

Dette valget av struktur, sammen med forfatterens flytende og lette, men ikke lettvinte, språk, gjør at boka blir oversiktlig og lettlest. Det eneste jeg kanskje kan innvende, er at framstillingen blir for ryddig. Det kaotiske og voldsomme trykket Tønne ble utsatt for, blir på en måte borte. Selv om han i de tre kapitlene som er viet hovedpersonen, legger vekt på å få fram nettopp dette.

Den siste delen av boka - tre kapitler - er viet det forfatteren kaller "Oppsummering og analyse". Her bruker han noe plass til en vurdering av selve saken, og skriver også litt om bakgrunnen for at saken tok slik av som den gjorde. Resten er stort sett viet pressen og presseetikk. En viktig diskusjon, der forfatteren tydelig har gjort seg mange tanker og også deler ut noen gule kort, men uten å felle noen dom.

Han påpeker at det er gjort veldig lite forskning på det han kaller "drevet" (hentet fra en svensk forskningsrapport, en av de få), dvs. at en nærmest samlet presse jager en person. I denne delen av boka viser nok Hippe at han nærer større tiltro til norske journalister, enn det den alminnelige borger gjør, om en skal tro undersøkelser som er gjort vedrørende forskjellige yrkesgruppers tillit i befolkningen. Det kan hende han har rett, for alt hva jeg vet.

Denne siste delen av boka er kanskje den viktigste (skjønt jeg er ikke sikker på det - selve framstillingen av hendelsesforløpet kan bli stående som et lærestykke i hvordan de beste intensjoner kan gi det verste resultat). For en som ikke har inngående kjennskap til problemstillingene, ser det ut til at han refererer det meste av det som finnes av relevant litteratur på området, og vurderer, veier og i noen grad konkluderer. I sin drøftende form er denne delen tyngre enn resten av boka, og heller ikke språklig flyter den like godt. Det hindrer ikke at det er interessant lesning.

Alt i alt har Hippe skrevet ei interesant bok, enten leseren ønsker en samlet framstilling av saken, innsikt i medias arbeidsmetoder og retningslinjer i slike sammenhenger eller en drøfting av medienes mandat i det norske samfunn.

Linker til avisenes anmeldelser:
Aftenposten
Dagbladet
Danes Næringsliv

(27.05.03)